“Jeg vil gå bort for å se dette merkelige synet…”2.Mos 3:3-4 Det var Moses som i denne fortellingen gikk nær til ilden. Det ligger noe lokkende i å gå dit det brenner. Det guddommelige mysteriet er i ilden. Og ilden er både tiltrekkende og farlig. Antagelig har de fleste kjent denne ambivalensen. Å holde en viss avstand er tryggere enn å gi seg hen. Men det kan komme punkter i livet da jeg MÅ våge å gå nærmere.
Akkerhaugen er en liten bygd i Telemark. Året var 1968. En venn hadde en hytte ved Nordsjø, en del av Skiensvassdraget. Sommerkvelden var varm. Jeg sto alene utenfor hytta, husker ikke hvorfor. Da hørte jeg plutselig fjern sang og musikk. Jeg vet ikke hvor den kom fra. Det var korsang, som vinden bar med seg fra det som antagelig var et leirsted et stykke unna.
Vinden var gunstig denne kvelden. Det jeg hørte var en slags salme. Sangen nådde meg med en underlig atmosfære. Den fjerne sangen berørte meg, på en måte som kjentes både lokkende og frastøtende. Det var som om den kalte på meg. Og advarte meg. Det var en underlig og fremmed kraft i sangen, som steg og sank med vinden. Gud pustet på meg, men jeg forsto det ikke. Jeg var en flyktning, men visste det ikke. Der og da var jeg svært fremmed for dette. Men Nåden var i ferd med å ta meg igjen.
Jeg hadde ikke vært var denne strengen i mitt liv. Sangen satte den i svingning. Men jeg skjøv det bort. Undertrykte det. Hva jeg ikke visste, var at jeg i virkeligheten alltid hadde levd på grensen til en trancendent, åndelig virkelighet. Det gjør vi alle. At den materielle verden jeg levde i, bare var et lag av noe langt dypere. At en evighetsbølge ruller med stille kraft gjennom ethvert menneske. Gjennom menneskehetens liv. Vi merker det bare ikke. Eller vi merker det, men stanser ikke for å lytte.
Det var dette dypet som siplet igjennom denne sommernatten. Som gjestet meg med sangen fra det fjerne. Fra det høye. Jeg hørte ingen ord, men kjente en slags kraft. Jeg hadde ennå ingen formulert tro. Men et pust fra evigheten hadde nådd meg. Et varmt vinddrag, et lys som skimret igjennom, fra en ild som ikke var av denne verden. Samtidig nær og langt borte. Et øyeblikk etterlot den en forsmak av en dypere virkelighet. Som jeg straks skjøv ut i periferien. Jeg holdt meg på betryggende avstand fra ilden.
Senere, 2 år senere for å være mer presis, etter en prosess hvor min motstand mot den kristne troen gradvis ble brutt ned, gikk det opp for meg med større klarhet at denne virkeligheten var noe jeg måtte si ja eller nei til. Åndelige erfaringer kan gi anelser, innsikt, lys. Allikevel kan vi bli stående på avstand. Bare den som våger å gå nær til ilden får visshet.
Hva jeg ikke forsto var at dette vinddraget over Nordsjø berørte et dypt sår i mitt indre. Et sår, en konflikt, en skilsmisse som 22-åringen på gressvollen utenfor hytta ikke forsto. Men som han delte med resten av menneskeheten. “Fredløs og flyktning skal du være på jorden… en flyktning og en vandrer.” 1.Mos 4:12 Svensk bibel sier “rastlös och rotlös”, og engelske The Message: “En hjemløs vandrer på jorden“.
La oss kalle dette såret for “den store utsattheten”. Uten kontakt med mine røtter i skapelsen, mitt opphav i Gud. Sårbarheten, hjemløsheten, tomheten, det udefinerte savnet, fremmedskapet som vi alle lider av. Det er denne “avstanden” det kommer fra. Og lite visste denne unge mannen – ateisten – gudsfornekteren – at for dette såret gav Jesus sitt liv. For denne hjemløsheten, for denne avgrunnen døde han på et kors. At han ga sitt liv for å bygge bro over avstanden mellom mennesket og dets Skaper.
Jeg visste ikke at han som døde på korset gjenopprettet den brutte relasjonen. Forsonte Gud og mennesker. Og at DEN STORE FORSONINGEN allerede har funnet sted.
There’s a Man up on the cross
and He’s been crucified.
Do you have any idea why and for who He died?
Lite visste jeg at Kristus ventet på meg i sin stille kjærlighet. Midt i tomheten, fornektelsen, opprøret. Midt i dødens fangenskap. At han allerede i en påske for 2000 år siden “åpnet en ny og levende vei like inn i himmelen.”Hebr 10:20 En gate fra menneskets mørkeste dyp. Til oppstandelse og nytt liv. I det øyeblikk han sa: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd.”Luk 23:46 I det øyeblikket slukte livet døden. I det øyeblikket ble menneskets avgrunn senket i kjærlighetens dyp, for å oppstå i livets rike.
Jesus bruker et bilde for å forklare hva som har skjedd: “Sannelig, sannelig, sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.”Joh 12:24 Sommerkvelden ved Nordsjø var ladet med nåde, og jeg visste det ikke! “Midt iblant dere står én dere ikke kjenner.”Joh 1:26 Det er Johannes Døperen som sier dette. Og Jesus sier noe lignende til kvinnen han møter ved Sykars brønn: “Om du hadde kjent Guds gave, og visste hvem det er som taler med deg, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.”Joh 4:10
Det tok sin tid før jeg kunne åpne meg for dette. Med sin kjærlighet berørte han et frø i meg som hadde overvintret. Og vekket det til live! En kjærlighet jeg ikke visste om, begynte å spire! “Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den”, sier Johannes.1.Joh 4:16 Nå tror jeg på den også. Gud kalte på Moses: “Moses, Moses!”… og Moses svarte: “Her er jeg.”2.Mos 3:4 Moses svarte “ja”, og gikk nær til ilden. Ilden brenner fremdeles.
