Bønn er noe av det mest menneskelige som finnes. Det finnes ingen som ikke ber, i en eller annen form i livet.
Hver tåre som blir felt, hvert sukk av håpløshet, hvert stikk av angst for døden, hver kveldende mindreverdighetsfølelse og ensomhet. Alt er bønner fra en hemmelig kilde av gudslengsel i menneskets dyp.
Dersom vi våger å gå ned til denne kilden – “down by the river to pray” – skal vi oppdage at i denne kilden finnes det en ukjent glede.
Her nede – “down by the river” – finnes en kilde som er skjult for mange. Den inneholder et dyp som er mer enn tanken kan fatte. Om en virkelighet bakenfor virkeligheten.
Bønnen åpner en dør i mitt indre. Inn til et rom mange ennå ikke har gjestet. Men som har vært der hele tiden. Og fra dette rommet går det korridorer som aldri tar slutt.
Bønn er enkelt. Det er å være vendt mot Gud. På den måten som er naturlig for meg. Å be er som å puste. Det er å innhalere himmelens luft.
Bønnen er min kontakflate mot Gud. Her kan jeg med ansiktet vendt mot ham, lære meg å stave på det som ligger dypest i mitt hjerte. Og tale til ham – uten sensur – med mitt eget hjertes språk.
Men det handler også om å lytte. Om å være vendt mot Gud for å lytte. Gud har mer å si meg enn jeg aner!
– Svein Ravndal Thorkildsen