Nobelprisvinneren i litteratur 2020 var den amerikansk/ jødiske poeten Louise Glück (1943-). Et av hennes dikt lyder omtrent sånn: (Fra diktsamlingen «Village Life», min oversettelse).
“Kroppen min, nå da vi ikke skal reise sammen så mye lenger,
begynner jeg å føle en ny ømhet for deg,
temmelig hudløs og ukjent,
Slik jeg husker kjærligheten da jeg var ung.
En kjærlighet som ofte var naiv i det den strebet efter,
men aldri i hva den ville, i sin kraft.
Den stilte bare i utgangspunktet for store krav”.
Det som berører meg er hennes ønske om å se tilbake med ømhet og forsoning på sitt liv. Jeg tenker at “kroppen min” også kan være et bilde på hele livet mitt. Hele mennesket – kropp og sinn. Og ikke minst; alt som har hendt med livet mitt.
Louise Glück led av anoreksi/spiseforstyrrelser da hun var ung. En brutal og destruktiv behandling av kroppen. Kan vi – på mange andre måter – være like brutale og destruktive mot våre liv? Hvor hard og fordømmende kan vi ikke være mot valgene vi har tatt. Som kanskje var naive i sine mål. Og hva med alle feil vi har gjort. Bærer vi dem som byrder vi aldri blir kvitt? Og ikke minst; hva med alle feil som ble begått mot oss. All løfter som ble brutt. Alle svik og skuffelser.
Vi forsto aldri rekkevidden av den brutalitet som vi begikk mot oss selv. Og som andre begikk mot oss. Kan det være at vi straffer oss selv for hardt? Både for egne og andres synder? Louise Glück tar i diktet et oppgjør med selvfordømmelsen. Ingen fordømmelse er tyngre å bære. Hun oppfordrer oss til å se med en ny ømhet på våre liv. Til å ha EMPATI med den unge mannen eller kvinnen. Som var naiv, umoden, som ikke klarte bedre. Som i utgangspunktet hadde så store forventninger til seg selv og andre. Som egentlig VILLE det beste.
Kan vi også kanskje begynne å føle en ny ØMHET for vårt liv? En ny, «hudløs og ukjent ømhet». Slik vi «husker kjærligheten da jeg var ung»? Hvis det finnes hindringer/ blokkeringer mot å se med ømhet på mitt liv. Så finnes de ikke hos Gud.
Hvorfor er dette så viktig? Fordi det så åpenbart er viktig for Jesus: Det er han som sier til kvinnen som ble tatt på fersk gjerning i utroskap: “JEG fordømmer deg ikke!”. Hun som ble fordømt av andre, og sikkert dømte seg selv.
Det var Jesus som satt til bords med tollere og syndere. Og som kalte DEM til å tjene ham.
Han ikke bare aksepterer meg, og ser med forsoning på mitt liv, men vil ha meg som medarbeider!