Tale i Stallen søndag 7. desember 2024 – Svein Ravndal Thorkildsen.
Jeg har alltid tenkt at mitt livs største behov er generøsitet. Både fra mennesker og fra Gud. Mitt største behov er NÅDE.
De gangene jeg har opplevd raushet og generøsitet og NÅDE, fra mennesker og Gud, bærer jeg med meg som noen av de sterkeste erfaringene i livet.
Jeg erfarer veldig klart min egen svakhet og utilstrekkelighet. Ofte plagsomt klart. Til tider kan jeg bare krøke meg sammen mot iskalde vinder som kommer innenifra, med resignasjon og motløshet i kastene.
Denne erfaringen er så langt jeg forstår, temmelig allmennmenneskelig, med alle sine former og årsaker. Derfor sier jeg, som et sprukkent leirkar til et annet; Ha barmhjertighet med meg, i min svakhet. Jeg vil også ha barmhjertighet med deg. Og ber Gud om å hjelpe meg med det.
”Generøsitet er en av kjærlighetens ansikter”, skriver Peter Halldorf , ”det skulle kunne være et navn på Gud. På nåden”. (Pilgrim 3/04).
Generøsitet som et synonym for kjærlighet og nåde. Som et navn på Gud? Det er vel ikke urimelig å kalle dette for vårt største behov?
Jesus setter selv ord på hva generøsitet er, og hva den skaper: ”Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal også dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker” (Luk.6:37-38).
Fordøm ikke dem som ligger nede. En dag kan du ligge der selv. Vær generøs, så vil du møte generøsitet. Vær raus, og du vil oppleve raushet. Velsign, og du vil høste velsignelse.
Jesus appellerer også til raushet og generøsitet mot dem som ikke elsker oss: ”Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for?” (v.31)…
”Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal dere få stor lønn og være Den Høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde. Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig” (v. 35-36)…
Den som vil følge Jesus, er kalt til å være generøs mot alle mennesker. Også de som har andre meninger, tar andre valg, og går en andre veier enn den vi selv går.
Den kristne troen er selvfølgelig ikke likegyldig til hva som er rett og galt. Men Guds kjærlighet ser dypere enn handlingene, meningene og holdningene. Den ser hvert menneske som en person Jesus ga sitt blod for.
Jesus var venn med tollere og prostituerte. Uten å moralisere over deres liv. Han elsket dem som andre foraktet. Derfor må menigheten være et generøst fellesskap. Hvor mennesker med ulikt utgangspunkt kan kjenne seg inkludert og velkommen. Og nærme seg Jesus i sin egen takt.
Menigheten må være et fellesskap som gir trygghet til å være seg selv. Trygghet til å bruke fornuften og lytte til samvittigheten gjennom å stille spørsmål og reflektere. Det må være et fritt miljø, hvor jeg kan lære meg å finne min egen stemme, ”tenke selv”, stole på meg selv, og ta ansvar for mitt liv.
Menigheten må være et rom hvor jeg kan øve meg i å bruke alle mine sanser, og hele min menneskelighet. Både hjertet og hjernen. Det må være et sted hvor jeg blir ansporet til å gjøre min egen bedømmelse og ta mine egne valg.
Derfor er det er helt nødvendig med et generøst fellesskap. For den eneste tro som holder i gode og onde dager, er grunnlagt på egen vilje, egen erfaring og egen overbevisning. Det innebærer frihet til å ”prøve og feile”.
Det er bedre å gjøre feil, og lære av det, enn å bare følge hva andre mener. Menighetens rolle er ikke å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Men å hjelpe meg til å gjenkjenne Den Hellige Ånds stemme i mitt eget indre.
Menighetens oppgave er ikke å gi ferdige svar eller råd. Det er å hjelpe meg til å finne svaret selv, i mitt eget hjerte.
”Til frihet har Kristus frigjort oss”, sier apostelen Paulus (Gal. 5:1). Jeg må være fri for å kunne gjenkjenne hva jeg innerst inne vet er ”rett” eller ”ikke rett” for meg. Fri fra alle ”skulle, burde og må”!
Men tenk om jeg tar feil ‑ og avviser det som kommer fra Gud? Det er ikke så farlig, for i så fall kommer det tilbake!
Vi blir aldri ferdige eller fullkomne her vi befinner oss nå: øst for Eden! Vi vil alltid være i behov for raushet, tålmodighet og generøsitet.
Når vi ønsker mennesker velkommen til kirka, ønsker vi dem ikke velkommen til perfekte mennesker. Men til mennesker som er ytterst avhengige av generøsitet. Som vet at vi er avhengige av det. Som har fått en smak av NÅDE. Og som kan gi det videre.